Den blir ikke som dere forventer...
I forkant av filmen var jeg høyt ute å snakket om å grusomt det skulle bli å bruke to timer av mitt liv til å se en film om ballett.. Det er ikke ballett i seg selv en gang men en film OM ballett!!
Jeg kommer blant annet derfor til å bli tyynt av veldig mange, veldig lenge for det jeg skal til å skrive nå. Er ikke sikker på om jeg kommer til å fullføre det en gang, men det koster å være ærlig, så here goes nothing:
Jeg ha vært å sett:
Filmen handler om at "Svanesjøen" skal settes opp og danseren Nina (Natalie Portman) skal få muligheten til å være stjernen. Hun sliter med å transformere seg fra den redde forsiktige hvite svanen fra begynnelsen og over til den sorte forføreriske svanen mot slutten. Hun går gjennom en tung mental prosess i sitt forsøk på å finne det hun søker.
Jeg satte meg midt i salen og lurte på hvordan jeg skulle få to timer til å gå forbi raskest mulig... litt facebook kanskje? Det ble ikke nødvendig
Filmen er nok ikke noe som alle liker, kanskje heller ganske få. Den er ikke hjernedød underholdning slik jeg vanligvis ser og for de aller fleste vil jeg ikke anbefale den heller.
Men den traff meg på et sted som jeg ikke visste jeg hadde
På veien til å finne sitt mørke indre, går den "hvite svanen" gjennom flere prosesser som blir mer og mer intense. Svanen må finne sin indre lidenskap og slippe den fri for å kunne utfolde den intense forførende rollen som den sorte svanen krever. Det bringer med seg et erotisk element, men det er forbausende nok den totale intensiteten av uttrykket som driver frem lidenskapen.
Lidenskapen smitter
Etterhvert som filmens uttrykk beveget seg mer og mer intenst mot klimakset, vred den mer og mer tak i sjelen min. Jeg kunne fornemme følelsen av å brenne innvendig uten å ha noen grunn for det, bare fordi det går an. Nesten som en litt psykotisk besettelse av å oppnå en intensitet.
Det var det som drev den hvite svanen inn i perfeksjonen av den sorte forføreren.
Når fjærene spratt ut og den sorte svanen ble født på scenen kunne jeg kjenne hvordan hårene reiste seg. Grunnlaget for klimakset var bygget så lenge, så sårbart og så lidenskapelig at jeg var helt utslitt når applausen startet og filmen var ferdig.
Jeg var faktisk helt svett og hadde dundrende puls.
Når vi ruslet ut snakket alle om hvor dårlig filmen var, men jeg holdt helt kjeft for jeg hadde opplevd noe helt nytt med meg selv.
Hvem skulle tro det bodde noe lidenskap i meg? Ikke jeg ihvertfall!
I kveld tror jeg sjelen min hadde sin aller første orgasme.
Håper det skjer igjen
Ps. Tipper kompisen min Jostein aldri kommer til å snakke med meg igjen, etter å ha lest dette...
NÅ ble jeg overrasket, Jon. La merke til at du ikke sa så mye etter filmen ja, trodde det var fordi du ikke likte den... Anette og meg likte den jo også da ;)
SvarSlett